første utkast novelle

"Hva er det jeg har gjort?" var det første som falt meg inn. Det lå blod over alt. Det lange blonde håret hennes var plutselig ikke blondt lenger. Det var rødt. Klærne hennes var fillete og nederst på den gamle grå genseren hennes var det et hull. Jeg slapp taket på pistolen, låste døren og satt meg ned på knær ved siden av henne. Jeg ristet i henne, skrek og bønnfalte henne om å komme tilbake. Det var forseint. Hun pustet ikke. Bare etter få minutter hadde hun blitt blek og stiv. Jeg hadde virkelig drept henne. Men hvorfor? bare for en liten krangel? Jeg kunne ikke bli tatt for dette. Jeg turte ikke å komme innpå tanken på straff. Jeg kunne få fengsel for livstid.

Det var mandag og klokken var kvart på åtte. "Har du ikke stått opp enda?" ropte mor fra kjøkkenet. Shit, jeg har forsovet meg igjen, tenkte jeg ide jeg våknet fra ropet til mor. Kommer jeg forseint enda en dag får jeg nedsatt i ordenskarakteren min. Jeg tok på meg de første klærne jeg så, tok tak i ranselen min og matpakken mor hadde laget og sprang ut døren. Jeg går siste året på ungdomsskolen. Det er ganske morsomt å være størst for da kan jeg kødde med alle de yngre elevene. De livredde åttende klassingene som enda ikke har tørt å gå forbi gangen til oss i tiende. Jeg rakk skolen akkurat og slapp en anmerkning. Jeg følte meg heldig. Læreren min likte meg egentlig, men på grunn av for seint kommingene mine måtte hun bare gjøre noe. Hun brukte alltid å kommentere hvor fint håret mitt var og spurte alltid hvordan jeg fikk det til. Jeg hatet håret mitt. Det var brunt, langt, oppklipt og slitt. Av og til så jeg ut som en heks, men det er visst moten nå.
Vi hadde den verste dagen i dag og på grunn av at jeg forsov meg var jeg irritert fra før av.

Endelig var det matpause. Jeg hadde sittet siden kvart over 8 nå og ventet på å få spise og få høre alt sladderen fra venninnene mine. Da jeg gikk ut døren for å komme til benken der alle satt kom jeg støtende på Margaret. Jeg hatet hun. Hun hadde langt blondt hår. Familiens firma har visst nettopp gått konkurs og ingen har sett henne i nye klær siden. Før kastet hun klesplagget sitt etter å ha brukt det en dag. Vi hadde vært uvenner siden barneskolen. jeg vet egentlig ikke grunnen, vi bare begynte å hate hverandre fordi vi hadde bestemt oss for det. Hver gang jeg så henne i øynene kom det et stort rødt lys ut av henne, akkurat som i lekefigurer når de skal være slemme. Men hva var det hun hadde i hånden? Hun gjemte noe. Jeg måtte finne det ut og gikk langsomt etter henne. Hun hadde blitt feitere. Fått store hofter, kanskje litt for store. Hun økte tempoet og gikk i retning jente doen. Jeg stoppet utenfor og lyttet. Hun gråt og sa stygge ting til seg selv. Plutselig hørte jeg uvanlige lyder. Jeg braste opp døren, der stod hun livredd og med pistolen mot hode. Sminken satt ikke som vanlig, den fløt utover fjeset hennes.
jeg prøvde å snakke fornuft i henne, men hun ga blaffen i alt jeg sa. Hun bare ropte masse tull, jeg forstod ikke noe av det hun sa. Jeg strakte ut hånden min og ba om å få pistolen, men ide jeg skulle til og ta den slo hun meg. Jeg slo tilbake og før hun rakk å reagere tok jeg den fra henne. Men jeg tok tak i den feil. Jeg skøyt henne, uten vilje. Jeg visste ikke at den var ladd.
"Hva er det jeg har gjort?" var det første som falt meg inn. Det lå blod over alt. Det lange blonde håret hennes var plutselig ikke blondt lenger. Det var rødt. Klærne hennes var fillete og nederst på den gamle grå genseren hennes var det et hull. Jeg slapp taket på pistolen, låste do døren og satt meg ned på knær ved siden av henne. Jeg ristet i henne, skrek og bønnfalte henne om å komme tilbake. Det var forseint. Hun pustet ikke. Bare etter få minutter hadde hun blitt blek og stiv. Jeg hadde virkelig drept henne. Men hvorfor? bare for en liten krangel? Jeg kunne ikke bli tatt for dette. Jeg turte ikke å komme innpå tanken på straff. Jeg kunne få fengsel for livstid.

Jeg var allerede i avhør timer senere. Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Mor og far prøvde å forstå, men det var ingen problem å se hva de egentlig tenkte. De var skuffet.